Hallelujah

Well your faith was strong but you needed proof,
You saw her bathing on the roof.
Her beauty in the moonlight overthrew you,
And she tied you to a kitchen chair,
She broke your throne and she cut your hair.
And from your lips she drew the hallelujah


Noen ganger vært redd for og være i et forhold? Det og tilhøre noen? Skremmendes ikke sant? En har plutselig to stykker og tenke på, er ikke bare deg selv som går først og kan gjøre som du vil.. En åpner seg for en vill fremmed, eller kanskje en man har kjent i flere år.. Skremmendes syns jeg iallefall.
Fant et fint dikt hindagen på nettet;

Å betrakte deg var som å
se på et vakkert kunstverk
Hver bevegelse du gjorde
fasinerte meg
Om jeg bare kunne fryse det bildet
La tiden stå stille...

Så her står jeg da...
Kunstverket er borte for alltid
Varmen er der ikke lenger
Om et hjerte virkelig kunne bli knust
så er mitt hjerte knust i så mange biter
at det vil aldri kunne bli helt igjen



Opplevd det før? At når du endelig har åpnet deg, overvunnet den frykten av og høre til noen og blitt skikkelig glad i den andre personen og så en dag er alt over. *knips* og alt er som det var fra begynnelsen av.. Du er alene.
Skummelt.